Historia omkring Kristiansund brannmuseum

HomeDiverse

Historia omkring Kristiansund brannmuseum

I Tidens Krav i august i år så jeg at veteraner fra Ålesund brannvesen har vært på besøk på brannmuseet, og at de var mektig imponert av dette.

Ja, det er vel færre og færre som husker hvordan det så ut her i byen 17. mai 1940, etter at den tyske krigsmakta hadde lagt nesten hele byen i ruiner. På de fleste stedene lå det forvridde jernrester, bølgeblikkplater og murstein i så store mengder at det var vanskelig å se hvor gatene hadde vært.
Høge skorsteinspiper pekte i protest mot himmelen, mens fortvilte kristiansundere gikk og lette i branntomtene sine om de kunne finne noe som kunne brukes videre. 
Det som skjedde for over 69 år siden er vel skrevet ned det meste. At Kristiansund brannmuseum, med sitt relativt rike utvalg av gamle brannslukningsredskaper, skulle reise seg som en fugl føniks opp av aska, det er nærmest et under. Kanskje er det interessant for kommende generasjoner å vite hvordan det kunne skje, men det får de ikke vite hvis ikke noen som husker skriver det ned.

Verdifullt funn i museal forstand
Det var en godværsdag i 70-åra at vi kom på vakt på brannstasjonen. Fra kommunen innløp det beskjed om at de gamle falleferdige brakkene på Hagelin skulle rives, og brannvesenet skulle utover for å se etter om det var noe der som de hadde bruk for. Vaktsjefen, Magnar 
Løkvik, ga ordre om å dra utover for å se om det fantes noe av interesse der. 
Magnars sønn, Ivar og jeg dro utover for å lete. Vi kom fram til ei brakke som var så full av saker og ting, at det siste som var lagt inn lå på dørstokken i den åpne døra. 
Et stykke inne i brakka skimta vi den gamle brannpumpa fra 1769, og tunge ting var i ferd med å falle over den. Hvis det hadde skjedd ville den blitt knust og borte for alltid. 
Den var forresten ikke helt uskadd, da et par staver i stampen var skadd, men det reparerte bøkkermester Solli på Nordlandet gratis for museet. 
Det måtte en del rydding til før vi greide å komme inn til stedet der pumpa sto, men etter mye strev fikk vi brakt den fram i dagen og kjørt den til brannstasjonen.
Blant de første tingene vi rydda unna var en fontene som har stått her i byen en gang. Sokkelen besto av noen fabeldyr, som det hadde sprutet vann ut av munnen på. Den er et lite stykke Kristiansundshistorie, kanskje kan den settes opp igjen? En montering er framleis mulig, da den befinner seg et sted i byen ennå. Det er vel ingen som i dag vet hvor fontenen kom fra, eller om den var donert til byen i en eller annen anledning.

I ei falleferdig brakke ble gammelt brannmateriell lagra
Funnet av pumpa fra 1769 stimulerte oss til å lete videre der ute. Vi fant to ”hestevogner”,
den ene var ”styrevogn” med kuskesete for Beckstrømstigen. På hestevognene var hjulene tatt av, og lagt under vognene. Heldigvis hadde de som gjorde dette vært så fornuftige at de 
”la strø” under på jordgulvet, ellers hadde de råtna opp etter mange års lagring. 
For folk med interesse for lokalhistorie er det mulig å lese mer om hvordan det skjedde at den 240 år gamle pumpa ble innkjøpt til brannvesenet i Kristiansund i året 1769.
I Kristiansunds Historie, bind nr. 3, side 486 står følgende:
Den før omtalte brannsprøyte som byen ble pålagt å anskaffe, ble forskrevet fra Hamburg, og da den kom til byen ved St. Hanstid 1769; ble den straks i mange folks påsyn proberet og befantes så forsvarlig at den gjorde sin virkning over rådstuens tak.
Sprøyten og andre brannredskaper og rekvisitter ble oppbevart på byens rådstue.

Hadde disse brannredskapene vært lagra i vanlige hus, har de sannsynligvis blitt flammenes rov. 
Det er verdt å merke seg at det var funnet av 1769-pumpa som ga oss ideen om at vi skulle etablere et brannmuseum i lokalene til det nedlagte ørretklekkeriet i kjelleren på brannstasjonen. I ettertid har vi heldigvis fått flere lokaler lagt til museet.

Stor flid avgjørende
At avdøde Magnar Løkvik og jeg var nevnt som ildsjeler er selvsagt hyggelig, vi var meget ivrige da det hele tok til. Men en ting var dypt urettferdig, det var at Magnars sønn, Ivar, ikke var nevnt i den forbindelse. Han har vært, og er, ”en forgrunnsfigur” i drifta av brannmuseet hele tida fra første dag. Jeg skjønner ikke hvordan han kunne bli glemt. 
Brannmuseet har ikke kommet ”rekande på ei fjøl av seg sjøl”, det har kommet i stand ved at brannfolkene har gått inn for saken med stor flid og utholdenhet. Brannmuseet, med den høye standard vi ser i dag, viser at de har vært flinke folk alle sammen. Av frykt for at ikke flere skal bli glemt vil jeg ikke nevne flere navn, men jeg nytter høvet til å takke dem alle for vel utført arbeide. 
En kjempejobb er utført, og søkninga til museet viser at det blir satt pris på både av kristiansundere og av tilreisende.

COMMENTS