Brannslukking under bombardement

HomeDiverse

Brannslukking under bombardement

- Det var en tøff og unik periode, men samtidig ville vi ikke vært foruten det, sier Srebro Draženko og Nenad Vidović som slukket brann mens NATO-bombene haglet over dem i 1999.

Jeg møter Srebro Draženko og Nenad Davidovich i hovedbrannstasjonen i Beograd. De har fått tillatelse til å ta noen timer fra jobb for å fortelle den norske journalisten om hvordan de husker slukningsarbeidet i forbindelse med NATO-bombingen i 1999, som pågikk i over to måneder; fra 24. mars til 1. juni. Draženko har 24 års erfaring og var tilknyttet en teknisk enhet, mens Vidović har 19 års erfaring. Han var kommandør for en enhet.
– Det burde gjort forskning på brannslukningsarbeidet, som ble utført i Beograd i 1999, på et høyere nivå, kanskje til og med på universitetet. 
Erfaringene er unike i europeisk sammenheng,

Angrep på hærens hovedkvarter
Spesielt ved tre bygninger i den serbiske hovedstaden fikk de uvanlige utfordringer med slukningsarbeidet.
– Vi ble tvunget inn i steder ingen andre vil dra, husker de to brannmennene.  – Vi jobbet ikke under det militære og hadde lite med dem å gjøre. Noen ganger lot ikke engang militæret oss komme inn i bygninger for å slukke branner.
Dagen da hæren sitt hovedkvarter, som var fullt av ammunisjon og våpen, ble bombet husker Draženko spesielt godt. Det var 30. april 1999, den verste natten under bombardementet.
– Adrenalinet rushet gjennom kroppen min, forteller Draženko. Jeg var sjåfør da, og prøvde å komme meg inn i bilen, da andre rakett traff panseret. Da jeg gjenvant bevisstheten, var jeg kastet flere meter bortover veien. Jeg hadde skader på venstrefoten. Min venn var også skadd.
Teamet deres var lokalisert et annet sted i byen, 500 meter borte.
– Vi prøvde å komme oss inn i hovedkvarteret for å slukke brann like etterpå. Det var kaotisk. Samtidig mottok vi beskjed om at Innenriksministeriet ble bombet. En soldat stoppet oss ved inngangen, og reddet muligens livet vårt der og da. En ny granat falt og jeg fløy 10-15 møter, og våknet opp i en taxi. Deretter ble jeg kjørt direkte til akuttmottaket og fikk tatt hånd om skadene.

Alltid profesjonelle
Frykten var ikke en faktor under selve bombingen, men kom først inn i bildet vel to måneder senere.
– Spesielt da jeg sov, i drømmene mine, gjenopplevde jeg gruen, forteller Vidović. Når bombingen pågikk klarte vi å holde en profesjonell holdning, selv når TV-tårnet i Beograd ble truffet gjorde vi jobben vår til punkt og prikke. Ingen fikk betaling for overtidsbetaling, og ingen krevde det heller, forteller han med en viss stolthet. Det var vår jobb å slokke. Mottoet var og er fremdeles er en for alle og alle for en. Teamwork er helt nødvendig i en slik situasjon.
Brannvesenet i Beograd hadde ikke regulære skift, men istedenfor kjørte de 24 timers skift.
– Enkelte ganger måtte vi også jobbe mye lengre, et par ganger jobbet mitt skift 72 timer non-stop! På utrykninger kjørte vi dobbelt så fort, og klarte å unnagjøre strekninger på tre minutter som vi vanligvis bruker seks minutter på. Det var også med fullt utrustede brannbiler lastet med 9.000 liter vann, som veier mellom 10 og 15 tonn.

Skyskraperslukking
I en annen dramatisk episode brant en 22-etasjers høy bygning i Novyj Beograd (Nye Beograd). En radiostasjon var lokalisert på toppen av bygningen. Radiostasjonen ble av NATO ansett som en propagandaspreder, ettersom den var drevet av dattera til Milosevic.
– Det var ingen i bygningen da ankom skadestedet, så ingen der kom til skade heldigvis. Vi delte oss i to team; et utenfor og ett inne i bygningen. Vi måtte dra brannslangen opp alle trappene. Da bygningen ble truffet igjen måtte vi løpe ned igjen. En kollega ropte at det andre teamet måtte skynde seg ned fort som fy. Da sto de i 13. etasje.
Frykten merket brannmennene lenge etter at krigen ble avsluttet.  
– Den dag i dag reagerer jeg på uvanlige lyder. Spesielt når det er torden tenker jeg tilbake på den dagen vi rykket ut til hærens hovedkvarter, forteller Vidović.

Hjelp fra radioamatører
Som mennesker og som brannmenn har de kommet sterkere ut av dette, det er både Draženko og Vidović enige om.
– Det beste var jo at nesten ingen sivile ble drept under bombe-brannene, og alle brannene ble slukket, selv når det var mange branner som herjet på likt. Vi hadde relativt gammelt utstyr som var gått ut på dato. Da vi kom tilbake på jobb fra sykehuset så vi kjøretøyene – et fryktelig syn, å se dem være så forferdelig ødelagte.
Regningen for den ødelagte brannbilen etter bomben mot hærens hovedkvarter var pålydende 2 millioner tyske Mark (journ.anm. Serbia kjøpte da som nå sine brannbiler fra Tyskland). Brannbilene ble reparert, alt ble skiftet ut, til og med cisterne-pumpen. Kjøretøyene ble raskt reparert og kom kjapt ut på veien.
Lokale radioamatører i Beograd var også svært behjelpelige for brannmennene.
– Fra dem fikk vi informasjon om når og fra hvilken retning bombeflyene kom, i den grad radio klarte å høre det. Det var som regel om nettene at bomberaidene skjedde, og som sådan vanskelig å beregne.
Ble dere regnet som helter i Beograd etterpå?
– I omtrent ett års tid kanskje. Etter det var ting mer normaliserte, forteller Srebro Draženko og Nenad Vidović og smiler litt av akkurat det.

 

COMMENTS